Gjennom mange år har grusrittene dominert maratonsyklingen i Norge. Ikke noe vondt om grusrittene, de er supre muligheter for å få landeveissyklister og mosjonister ut i skog og mark, men de er et særnorsk fenomen uten særlig mange tekniske utfordringer, og blir raskt monotone. Jeg forstår arrangørene, de håper alle på like store deltakerantall som Birken og tilsvarende inntjening. Det finnes selvfølgelig hederlige unntak i Norge, men ingen når vel opp til den lengden og det terrenget Bukkerittet kunne skilte med.

Selvfølgelig er det mange som vil være uenige med meg om at Bukkerittet var bra. Rittet var seedingsritt til Birken, og mange mosjonister stilte til start - kanskje uten å ha lest løypebeskrivelsen. Forventet disse en løype som Raumerrittet eller Birken, tror jeg mange av disse gikk på en kraftig mental og etter hvert fysisk smell.

Med noen få unntak, har man tidligere vært nødt til å dra til maratonritt i Sverige (langløpscupen inkl mtb Vättern) og nedover i Europa for å få skikkelige terrengritt. Jeg håper at arrangørene av Bukkerittet har "baller" nok til å la rittet bestå i sin nåværende form (NM-trasèen). La det finne sin nisje som det tøffeste maratonrittet i Norge. Rittet for de som orker. La det være litt gjevt for en mosjonist å si at man har greid å fullføre. For å tekkes mengdene, går det sikkert an å lage en grusrunde på mange av de fine fjellveiene. Selvfølgelig kan trasèen og opplegget rundt justeres litt for å bli enda bedre, noe annet ville vært overraskende når det er første gangen et ritt gjennomføres.

Håper at familien også neste år kan legge første helgen i juli til Skeikampen og Bukkerittet, og at smilet blir like bredt der vi flyter og sliter oss av gårde ned- og oppover herlige stier.

En stor TAKK til Brumunddal Sykkelklubb :-)