I utgangspunktet trodde vi at dette skulle bli et tradisjonelt, norsk terrengmaraton. Men Randi og Linda var på helgetur for å se på traseen for noen uker siden, og da skjønte vi at Bukkerittet skulle være noe helt annet...

Her var grusveiene mer transportetapper mellom de flotte stipartiene, i motsetning til mange av de andre grusrittene, der stipartier brukes i mangel av grusvei. Det aller meste av stiene var sykkelbare og samtidig gøy å sykle. Mot slutten av rittet var det derimot litt mer knotete stier. Der var det liksom en kombinasjon av myr/beiteområde med massevis av stein, og dermed vanskeligere å finne et godt spor. Det er ikke spesielt stor høydeforskjell gjennom løypa, men allikevel noen nedkjøringer som skiller mellom de som sykler mye i terrenget og de som ikke gjør det.

Men, det er alltid to sider av en sak. De som ikke hadde fått med seg at Bukkerittet er noe utenom det vanlige, fikk seg nok en ”kalddusj”. Så mye terreng, med en såpass lang kjøretid, er tungt å kjøre om du ikke er en noenlunde habil terrengsyklist.

Linda og jeg var altså forberedt på at dette var en ordentlig terrengløype, og startet ut med friskt mot i NM klassen. Jeg kanskje med mest positive forventninger, siden terreng er min favoritt. De fleste av jentene startet knallhardt, og det gikk ikke lenge før jeg måtte slippe.Jeg håpet at jeg kunne gnage meg litt innpå de andre gjennom terrengpartiene. Utrolig nok var jeg ikke så mye helt alene ute i løypa. Jeg passerte et par av jentene, så var det noen  menn som var i omtrent samme form som meg, Linda Larsen punkterte tre ganger og passerte meg dermed stadig... Ikke at det egentlig spilte noen rolle med selskap i denne løypa – ikke med så fine stier! Men når vi nærmet oss andre matstasjon kunne jeg faktisk se Lindas B. sin rygg, og det var jo motiverende. På vei opp fra Dørja var jeg hakk i hel, men da oppdaget Linda... Hun våknet til og fikk satt opp farten skikkelig på siste stien og kom i mål som nr 3 – kjempebra! Jeg ble 4 jente, og både Linda og jeg var superfornøyde. Vi er begge veldig glade og takknemlige for at Randi var ute i løypa og langet drikke og bananer og heiet og oppmuntret og sekunderte. Det satte vi virkelig pris på – tusen takk Randi!!

Et godt arrangert ritt, og arrangøren virker seriøs mhp på å utvikle rittet. Luksus å få varm mat rett etter målgang...Dette rittet anbefales spesielt til alle terrengentusiaster. Og for de som har lyst til å prøve seg på en skikkelig styrkeprøve!

Jeg håper løypa fortsatt vil ha like mye terreng – og gleder meg alt til neste års Bukkeritt!

Hilsen Tone