Fra konfirmasjonsalder til jeg var åtte og tredve har jeg blitt oppfattet, og ikke minst betraktet meg selv, som en feit og bedagelig anlagt sofagris. Min BMI har aldri slått ut på den smilende siden av skalaen. Det gjør den fremdeles ikke. Med en slik fortid hjelper det ikke å ha trent rimelig bra et par år. Det utrente tjukkas selvbildet ramlet ikke av på veien mellom Bergen og Voss en gang. Det henger ved som arr fra gamle sår.

Når noen spør hvorfor jeg av alle mennesker har blitt en så ivrig syklist svarer jeg fremdeles med et smil at det er den eneste form for trening jeg kan bedrive mens jeg sitter. Fleip, jo da, men selvfølgelig; feite-Njål er fremdeles med.

Fortiden som sjokoladefråtser og matskapraner er vanskelig nok å bli kvitt. Legger man da til et rimelig høyt nikotin inntak og en forkjærlighet for kalde halvlitere får man et bortimot håpløst tilfelle. Bortimot. Det var håp i bukkestyret. Den nesten daglige dose tabloid helsefrykt servert fra Akersgata skremte meg ut på vegen mens diabetes og infarkt ble hengende lenger og lenger etter.

Så langt så godt, men ikke godt nok. Jeg frykter en viss stagnasjon og et tidlig tilbakefall. De gjennomførte bragder frister meg til hvile. Riktignok har jeg økt målet med å starte fra Trondheim til sommeren, men jeg merker at det ikke gir nok press. Innbiller meg at det kommer til å gå greit. Vet, eller tror jeg vet, at det skal gå selv uten ytterligere vektreduksjon og form forbedring. Slike tanker er det lett å ta en bit sjokolade på, eller falle for svigermors bløtkakepress. Jeg kunne slått meg til ro med å være fornøyd med ting som de er: Mye bedre enn de var.

Men hvile fører ingen vei, gamle laurbær visner og en vektnål like under hundre går fortere opp enn ned. Det var på tide å gi seg selv den virkelige utfordring!

Jeg har tenkt Paris-Brest-Paris, eller et av de andre store europeiske langdistanse ritt. Jeg har tenkt etapè de tour. Jeg har i det hele tatt tenkt mangt og langt. Langt vekk. Inntil en liten surfetur endte like i mitt eget nabolag. Den tøffeste utfordringen. Den mest eksotiske løypen, i den vakreste naturen arrangeres bare noen timer med bil fra postkassen min.

”DBS Viking tour” fra Aurland til Åndalsnes. Jeg slo det fra meg først. Slike ting er jo virkelig ikke for meg, det er for de topptrente, de som synes Trondheim – Oslo er kjedelig. Dette er for de ekstreme, de slanke, ranke og kjappe, men så oppdaget jeg det! De har noen plasser uten tidtaking. Vi er altså noen som kan ramle inn et stykke etter de som er der for å vinne. Noen av oss kan altså gjøre dette bare for å gjøre det! Uten å sjekke klokka. Det blir en kamp mot meg selv, mot selvbilde og mot. DBS Viking Tour er ekstremsport for hodet står det. Det tror jeg på. Den kjøper jeg, og har meldt meg på! Det er gjort! Akkurat nå aner jeg ikke hvordan jeg skal klare å komme opp bakkene, heller ikke helt hvordan jeg skal komme ned. Men jeg skal! Utsikten blir sikkert bra, og Lanterne Rouge er jo en ærefull tittel. For engangs skyld er faktisk det viktigste å delta!

Selvfølgelig er det lett å gjøre det i november. 8.mnd før start kan selv jeg være tøff i trynet, men skal jeg virkelig gjøre dette må jeg begynne nå. Det kommer til å bli mye tvil, mye angst og anger. Men også spenning, sitring og glede. Jeg sier med gamle Julius: Loddet er kastet!

Søndag 23.juli står jeg i Aurland med nerver i helspenn fredag 28. er jeg forhåpentligvis i Åndalsnes. Og det du skal tenke nå er - kan Njål kan jeg!

(Ikke noe nøling med deg på: www.vikingtour.no)