Regionreformen

Fem kommuner på Nordmøre ønsker å utrede mulighetene for en regionoverføring til Trøndelag. Hvorfor vi ønsker det, har journalist Arild Myhre i klartekst begrunnet i en rekke artikler i Tidens Krav: De store sakene i fylkeskommunal sammenheng går Nordmøre hus forbi og underdekningen av statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser har nådd groteske høyder i Nordmøres disfavør. Den «regionale utviklingsaktøren» har forsømt Nordmøre.

Vi tviler på at fogderipolitikere i fogderifylket Møre og Romsdal noen gang tør manne seg opp til å ta en stor beslutning til fordel for Nordmøre, hvis det samtidig svir på hjemmebane. Sporene skremmer.

Noen synes å tro at Nordmøre er et U-land som det holder å sende bistandspenger til i ny og ne. De får tro om igjen. Vi klarer oss faktisk ganske godt på Nordmøre, tross våre utfordringer. Vi har blomstrende næringer, spennende nyetableringer, et mangfoldig kulturliv, bedriftsledere og ansatte er i elitedivisjonen sammen med KBK, vi har glimrende havneanlegg og fremfor alt, verdens beste ost lages i Tingvoll og har satt Nordmøre ettertrykkelig på verdenskartet.

Det vi er så eitrende lei av, er at fylkets skjevfordeling av ressursene og tapet i de store sakene hindrer oss i å få det ekstra løftet som vi kunne ha fått med vårt gode utgangspunkt.

Det finnes også rent objektive grunner for å søke mot Trøndelag. I nær framtid vil Møre og Romsdal bli en miniregion med vekstkraftige og befolkningsrike regioner sør og nord for oss. Når disse tungvekterne har forsynt seg av statlige etableringer og stimulanser, tror vi ikke det blir enklere å tilgodese Nordmøre med sin rettferdige bit av kaka.

Vi vet vi er velkommen til Trøndelag og vi har viktige næringer som også betyr noe for trønderne. I tillegg deler vi en felles kulturarv med trønderne og begge føler slektskap med hverandre. Det er et godt utgangspunkt.

Fylkestinget i Møre og Romsdal ønsker ikke dette, det gjør heller ikke Mørebenken. Det betyr at det kan gå noe tid før vi kan ta standpunkt til en overgang. Mens vi venter har Møre og Romsdal en historisk mulighet til i praktisk politikk å vise at vi er fullverdige medlemmer av fellesskapet.

Hvis skjevfordelingen fortsetter vet vi hvor det bærer. For balansens skyld takker vi for at det nå er satt sterkere trykk på høyere utdanning gjennom Campus Kristiansund. Så får vi se hvor langt det går. Støtte til opera-og kulturhus er også definitivt på plussiden. Det vi ber om er at fylket tar Nordmøres utfordringer på alvor og gjør mer enn å vedlikeholde ulikhetene, men tar et krafttak for å tette gapet.

Jeg må også ta en snartur innom Frank Sve som har sendt et leserinnlegg til Tidens Krav for å dokumentere den omtanken han har for Nordmøre. Sve er sunnmørspatriot, en rolle han fyller med både glød og dyktighet. Jeg skjønner at han ikke ønsket å begå politisk selvmord i saken om lokalisering av politimesteren. Ingen kan klandre leoparden for at den er flekket. I den saken fikk han støtte av Torgeir Dahl, som også vet hvor han kommer fra. Dahl hadde vel en regning han skulle betale etter at Sunnmøre Regionråd støttet Molde i sykehussaken.

Jeg nevner dette fordi det er slik dette fogderifylket funker. En tjeneste er en annen verdt, alle er seg selv nærmest, mye får mer og lite får mindre og en ellers dyktig administrasjon må forholde seg til sterke politikere og navigere i vanskelig farvann.

Sluttsummen er at Nordmøre taper. Når vi stiller opp politireform, sykehussaken og nedprioritering av investeringer i Kristiansund videregående skole til fordel for investeringer i skolebygg på Sunnmøre til bortimot 2 milliarder kroner, synes jeg det blir i tynneste laget å framheve støtte til en ekstra ferge på Halsa-Kanestrøm og til kjerreveien gjennom Tingvoll på riksvei 70 som eksempler på omtanken.

Jeg vet ikke i dag hvor dette ender. Sentrale myndigheter avgjør. Det jeg vet er at hvis ikke fordelingen mellom fogderiene i fylket blir mer rettferdig enn i dag, vil stadig flere se for seg en mer optimistisk framtid i en sterk trøndelagsregion.

About the author /